A small step for a man, a big leap for mankind -Neil Armstrong
Dagen idag kan beskrives for min del hvis en snur dette litt om og sier; "A big step for a fisherman, no step for mankind".
Det hele startet for noen få uker siden når jeg var på campelen og fikk vite om noe som kunne være en mulig spot for havål. Det var tatt havål her, men plassen var enda relativt lite utforsket.
For en uke siden fikk jeg og kjøpt meg nytt og sterkere utstyr. En Shimano Vengeance Surf stang og en snelle, Shimano Baitrunner Xt 10 000 rb.
Før har jeg brukt karpestenger når jeg har drevet med kystmeite. Nå hadde jeg lyst å prøve surf både for å prøve å kaste lengre, men ikke minst tyngre ting.
Jeg fikk innvilget ønsket mitt om å dra ut til spotten som ligger i Øygaarden.
Øygaarden er et flott fiskeområde på mange fronter. Havålen lever nok flere steder her enn vi vet om til nå og det er nok enda mange steder å utforske.
Havål har jeg aldri fått før, men jeg hadde hørt og lest mye om den. En mystisk fisk som lurer i sprekker og utilgjengelige urer. Etterhvert de siste årene har antallet rapporteringer av havål på stang økt og økt ettersom kunnskapen om denne fisken også har vokst innenfor Sportsfiskenorge.
Jeg hadde virkelig lyst på denne arten.
Jeg er ikke den hyppigste artsjegeren som fisker med kroker i størrelse 28 dag inn og dag ut, men å få nye arter er alltid spennende. Spesielt dette med å studere dem og ikke minst få ny kunnskap om arten.
Ett annet eksempel på en slik art er havmusen som vi viste svært lite om for få år siden. Omtrent all litteratur fortalte at denne fisken var en sær dypvannsfisk som tilbrakte livet sitt på dyp som var svært uegnet for fisking.
Men neida, også på denne arten tikket det sakte, men sikkert inn flere og flere individer tatt på stang. Og idag? Idag er nok ikke havmusen den arten som står hyppigst på Norske sportsfiskeres artslister, men på mye flere sin enn for fire-fem år siden.
Etter masse mas og rot kom vi oss avgårde alt for sent. Vi kjørte hjemmefra litt over elleve, men måtte kjøre tilbake etter en stund fordi viktig utstyr som idag ble helt avgjørende for suksessen var glemt.
Omsider kom vi fram til stedet etter litt over en times kjøring.
Været var flott - Kanskje for flott?
Solen skinte og det var opp mot 15-16 grader varmt. Vinden holdt seg ganske så bra den også.
Havålen som var dagens targetart er jo som regel en fisk som blir fisket etter i mørket. Den er nok en utpreget jeger skapt for mørke, men er det kanskje litt naivt av oss å tro at den ikke kan tas midt på den lyseste solskinnsdag?
Optimismen steg når jeg hørte om flere havåler tatt midt på dagen bare dager før jeg skulle ut og prøve lykken.
Kristian på Campelen hadde noen uker tidligere fått en kabel på 14.000g midt på dagen på samme spotten. Og når det igjen kom rapporter om dag-ål på samme sted hadde jeg troen. Ihvertfall litt.
Etter litt trasking kom jeg fram til stedet det skulle fiskes.
Min mor satt seg ned å begynte å lese og jeg drev med mine saker. På den nye Vengeance stangen ble det knytt på ny shockfortom. 0.80 valgte jeg idag. Kanskje litt overkill, men det var ikke det at jeg var så altfor redd for å ryke, men havålen har en tendens til å rulle seg oppover snøret og stramme det rundt seg. Dette vil gjøre skader på fisken, spesielt hvis det er tynt. Derfor gikk jeg opp i diameter.
På plassen trenger jeg ikke å hive ut noe særlig langt. Den sterke tidevannstrømmen her drar tacklet inn mot den bratte fjellveggen som stuper bratt ned i vannet her uansett hvilket søkketype jeg brukte, og uavhengig av vekt.
Selv ikke gripesøkkene på 180g klarte å holde agnet på rett plass.
Etter en stund var oppsettet ferdig. Shockfortom på 0.80 og et glidetackle knøte i 1.20 mono.
Dette ble slengt ut med Mad Cat krok agnet med hel makrell. Ventingen begynte. Det var lite aktivitet første timen annet en noe som jeg antok å være en krabbe som drasset på agnet.
Mellom agnbyttene prøvde jeg å slenge ut et relativt heavy flyndretackle. Tanken min var stor rødspette og den fjerne drømmen om piggvar. De skal finnes uti her, men det er nok ikke tett med dem.
Makrellstimene ploget rundt i de øverste vannlagene og det var ganske så idyllisk ute i havgapet.
Ettersom strømmen ble for sterk for flyndretacklet prøvde jeg meg med sluk.
Det første jeg fikk opp var noe drittpale på få hundre gram. Fin kattemat, men lite nyttig til annet. Ett par ble tatt vare på for naboens katt.
Etter en liten stund fikk jeg en horngjel. Artig fisk!
Ikke særlig stor, men horngjelen er en artig fighter når den spretter rundt som en gal.
Etter en times fiske var det dratt opp en horngjel, en makrell og noen drittpaler, altså så godt som ingenting.
På havålstangen hadde jeg hatt et run. Små forsiktige napp etterfulgt av et run på en god meter. Tilslag ble satt, men eneste som kom opp var rensket krok.
Jeg flyttet stangen min noen meter mot høyre og prøvde nytt sted. Tacklet ble lumpet ut og baitrunneren satt på.
Jeg satt å fulgte godt med på stangen i det ene småseien klarte å sprelle uti halvveis i svime. Den lå og plasket i overflaten ett par meter fra land i det en stor mørkbrun skygge stormet opp fra dypet og prøvde å sluke seien anslått til noen få hekto.
KVEITE! Det var det første som slo meg. Det gikk litt fort og den brune skyggen forsvant like fort som den kom. Seien lå igjen. Den sprelte og igjen ser jeg den store skyggen komme under i fra. Samme mørke brunfargen. Nå ser jeg at det ikke er noen kveite, men en stor lyr.
I hast blir karpestangen, en Ron Thompson Tyran Carp 3,5lbs omrigget til passe så heavy friline utstyr. En stor mad cat krok blir knøte rett på shockfortommen og en hel sei blir tredd innpå kroken.
Jeg slenger det 10-15 meter ut og lar det synke.
Sakte med små drag lar jeg det gli inn over mot stedet hvor silhuettene av den store lyren hadde vist seg.
Seien blir fisket omtrent som en jigg innover mot land. Ingen fisk.
Jeg slenger den ut på ny og gjentar det samme. Sakte inn.
Jeg lar den synke litt dypere denne gangen og drar den med en kjapp bevegelse opp over den bratte dype tareskogen som skyter nedover fjellveggen.
Der stuper den fram. En torpedo styrter ut av tareskogen og sluker seien på få sekunder.
Det hele skjer få meter foran meg og er litt av et skue. Jeg gir den ett sekund. To sekund. Pang.
Jeg sitter tilslag og stangen går i neste sekund i en godkjent bøy.
Stor lyr er alltid moro! De er gjerne ikke alltid så utholdende, men byr på en kraftig kamp i noen minutter før de kommer opp med slagsiden i værs.
Snellen hyler i noen sekunder før jeg ser den snur mot tareskogen. Jeg får strammet bremsen enda litt til selv om jeg trodde den var mer enn stram nok fra før.
Etter en kort heftig kamp kommer lyren sigende opp. Jeg får satt kleppen i den og konstaterer umiddelbart at dette må være ny pers.
Den blir veid til småpene 6,100g. Lyr i denne klassen er nok mer vanlig ute i havgapet enn inne i fjordene hvor mitt fiske foregår mest.
Forbedring av persen med 1,200g. Fra 4,900g til 6,100g.
Frilinemeite i sjøen er noe som er kraftig undervurdert. Jeg fisker mye friline etter arter som lyr, sei og sjøørret. Om kvelden når mørket stiger på er det heller ikke uvanlig å få arter vi forbinder med bunnfiske i de midterste og øverste vannlagene. Hvitting, skrubbe og hyse er arter jeg har fått langt oppe i vannlagene i skumring og kveld.
Friline meite på lett utstyr er skammoro!
Nok om denne lyren.
I det jeg poserer med lyren skikker jeg bort på surfstangen som står ute etter havets anakonda.
Jeg registrerer små napp og det tikker sakte på baitrunnen. Krabbe tenker jeg. "Ta ett par bilder til mamma" sier jeg. Jeg ser bort på stangen og ser at nappingen sakte fortsetter. Så forsvinner den,
Krabbe er det som slår meg. Etter et par bilder til går jeg bort til stangen. Jeg følger med på den og det går opp for meg hvordan snøret har beveget seg mot den retningen strømmen går.
Jeg tar med ett opp stangen og gir tilslag. Bom fast. J******* krabber!
Jeg satser på at det kun har satt seg i taren og prøver i ett par minutter å nappe det løs. Det rare under disse to minuttene er at det "løsner" litt og litt. Derfor tror jeg det bare sitter i taren og fortsetter. Jeg lener meg bakpå og drar med all min kraft. Da løsner det skikkelig.
Plutselig drar det til noe sykt. Den karakteristiske fightingen med tunge lange drag som jeg har blitt fortalt at havålen driver med utspiller seg akkurat der og da. Jeg får en viss ide om hva dette kan være. Det er sykt tungt. Jeg legger all press på fisken og pumper. Vil tro agnet lå på tretti-trettifem meters dyp.
Der og da var jeg ganske sikker på hva som befant seg i andre enden av snøret. Hjertet banket. Endelig havål?
Jeg har prøvd en drøss med plasser og fisket litt for mange timer etter havålen inne i fjordene uten nytte. Det er ikke så lett å komme seg ut mot havet på grunn av dårlige bussruter fra her jeg bor.
Jeg kjenner melkesyren komme i armen jeg pumper med. Det gjør rett og slett vondt. Jeg stopper å pumpe i maks et sekund vil jeg tro. Fast. Fisken har klart å rote seg inn i taren. Krise! Jeg legger all vekt på fisken og strammer alt som er mulig å stramme. Jeg lener meg bakpå og presser stangen oppover. Satser alt på at knutene holder.
Den kommer løs. Vil tro pulsen var relativt høy på det tidspunktet.
Jeg får den pumpet den opp de siste meterne og opp kommer det fantastiske synet!
HAVÅL. Jabbadabadujuhu!
En rundt 1,5 meter lang feit ål kommer til syne!
Nå kommer neste utfordring: Få den opp.
Når den først kom opp i overflaten var den ganske så lite sterk. Nede i vannet var den et brutalt monster i forhold.
Denne kampen vil jeg huske! Den varte ikke lenge. Akkurat der og da hadde jeg ikke noe begrep om hvor lang tid det gikk. Sekundene gikk sakte når den satt fast.
Jeg får dratt den bortover til et sted hvor det er mulig å få den opp. Jeg hopper ned på neste hylle av svaberget som ligger nede ved sjøen. I det jeg hopper får fisken slakk og får gitt fra seg ett kraftig byks ned i taren.
På nært hold får jeg se hvordan fisken ruller og kveiler seg inn i taren i håp om å unnslippe. Igjen er det dramatisk. Jeg får den heldigvis ut igjen ved å legge press på den for så å gi den slakk til å svømme vekk.
Jeg får den på land. Endelig kan jeg slippe jubelen løs! Den blir tatt opp og lagt på gresset hvor jeg får avkoket fisken. Avkrokningen skjer problemfritt og fisken ser ut til å være frisk og fin.
Jeg får den inn i en stor lang bosspose som er dyppet i vann. Der får den ligge vannrett. Jeg henter to vekter. En mekanisk og en digital. Den mekaniske viser 12,7 kg. Jeg tar den digitale opp og får 12,61 kg opp på displayet. Jadda!
Debuthavål på 12,610 er ikke gale!
Et par bilder før den gled ut i det store havet igjen. Et fantastisk møte jeg sent vil glemme!
Bittert at jeg ikke fikk tatt med målebånd, men jeg vil anslå at den var rundt 1,5 meter lang.
Art nummer 48 for min del.
Det var utrolig å komme i nærkontakt med denne skapningen og se den svømme ut igjen. Måten de svømmer på er et skue i seg selv.
Etter dette ble det å dra hjem igjen. Sliten og fornøyd.
For en dag!
Helt avslutningsvis må jeg gi en stor takk til Campelen for god veiledning! Og ikke minst alle havålfiskere i vårt langstrakte land som har gitt mye tips og inspirasjon.
En spesiell takk til Kristian på campelen som viste meg stedet!
Takk for meg!
Dagen idag kan beskrives for min del hvis en snur dette litt om og sier; "A big step for a fisherman, no step for mankind".
Det hele startet for noen få uker siden når jeg var på campelen og fikk vite om noe som kunne være en mulig spot for havål. Det var tatt havål her, men plassen var enda relativt lite utforsket.
For en uke siden fikk jeg og kjøpt meg nytt og sterkere utstyr. En Shimano Vengeance Surf stang og en snelle, Shimano Baitrunner Xt 10 000 rb.
Før har jeg brukt karpestenger når jeg har drevet med kystmeite. Nå hadde jeg lyst å prøve surf både for å prøve å kaste lengre, men ikke minst tyngre ting.
Jeg fikk innvilget ønsket mitt om å dra ut til spotten som ligger i Øygaarden.
Øygaarden er et flott fiskeområde på mange fronter. Havålen lever nok flere steder her enn vi vet om til nå og det er nok enda mange steder å utforske.
Havål har jeg aldri fått før, men jeg hadde hørt og lest mye om den. En mystisk fisk som lurer i sprekker og utilgjengelige urer. Etterhvert de siste årene har antallet rapporteringer av havål på stang økt og økt ettersom kunnskapen om denne fisken også har vokst innenfor Sportsfiskenorge.
Jeg hadde virkelig lyst på denne arten.
Jeg er ikke den hyppigste artsjegeren som fisker med kroker i størrelse 28 dag inn og dag ut, men å få nye arter er alltid spennende. Spesielt dette med å studere dem og ikke minst få ny kunnskap om arten.
Ett annet eksempel på en slik art er havmusen som vi viste svært lite om for få år siden. Omtrent all litteratur fortalte at denne fisken var en sær dypvannsfisk som tilbrakte livet sitt på dyp som var svært uegnet for fisking.
Men neida, også på denne arten tikket det sakte, men sikkert inn flere og flere individer tatt på stang. Og idag? Idag er nok ikke havmusen den arten som står hyppigst på Norske sportsfiskeres artslister, men på mye flere sin enn for fire-fem år siden.
Etter masse mas og rot kom vi oss avgårde alt for sent. Vi kjørte hjemmefra litt over elleve, men måtte kjøre tilbake etter en stund fordi viktig utstyr som idag ble helt avgjørende for suksessen var glemt.
Omsider kom vi fram til stedet etter litt over en times kjøring.
Været var flott - Kanskje for flott?
Solen skinte og det var opp mot 15-16 grader varmt. Vinden holdt seg ganske så bra den også.
Havålen som var dagens targetart er jo som regel en fisk som blir fisket etter i mørket. Den er nok en utpreget jeger skapt for mørke, men er det kanskje litt naivt av oss å tro at den ikke kan tas midt på den lyseste solskinnsdag?
Optimismen steg når jeg hørte om flere havåler tatt midt på dagen bare dager før jeg skulle ut og prøve lykken.
Kristian på Campelen hadde noen uker tidligere fått en kabel på 14.000g midt på dagen på samme spotten. Og når det igjen kom rapporter om dag-ål på samme sted hadde jeg troen. Ihvertfall litt.
Havålvær?
Etter litt trasking kom jeg fram til stedet det skulle fiskes.
Min mor satt seg ned å begynte å lese og jeg drev med mine saker. På den nye Vengeance stangen ble det knytt på ny shockfortom. 0.80 valgte jeg idag. Kanskje litt overkill, men det var ikke det at jeg var så altfor redd for å ryke, men havålen har en tendens til å rulle seg oppover snøret og stramme det rundt seg. Dette vil gjøre skader på fisken, spesielt hvis det er tynt. Derfor gikk jeg opp i diameter.
På plassen trenger jeg ikke å hive ut noe særlig langt. Den sterke tidevannstrømmen her drar tacklet inn mot den bratte fjellveggen som stuper bratt ned i vannet her uansett hvilket søkketype jeg brukte, og uavhengig av vekt.
Selv ikke gripesøkkene på 180g klarte å holde agnet på rett plass.
Etter en stund var oppsettet ferdig. Shockfortom på 0.80 og et glidetackle knøte i 1.20 mono.
Dette ble slengt ut med Mad Cat krok agnet med hel makrell. Ventingen begynte. Det var lite aktivitet første timen annet en noe som jeg antok å være en krabbe som drasset på agnet.
Mellom agnbyttene prøvde jeg å slenge ut et relativt heavy flyndretackle. Tanken min var stor rødspette og den fjerne drømmen om piggvar. De skal finnes uti her, men det er nok ikke tett med dem.
Makrellstimene ploget rundt i de øverste vannlagene og det var ganske så idyllisk ute i havgapet.
Ettersom strømmen ble for sterk for flyndretacklet prøvde jeg meg med sluk.
Det første jeg fikk opp var noe drittpale på få hundre gram. Fin kattemat, men lite nyttig til annet. Ett par ble tatt vare på for naboens katt.
Etter en liten stund fikk jeg en horngjel. Artig fisk!
Ikke særlig stor, men horngjelen er en artig fighter når den spretter rundt som en gal.
På havålstangen hadde jeg hatt et run. Små forsiktige napp etterfulgt av et run på en god meter. Tilslag ble satt, men eneste som kom opp var rensket krok.
Jeg flyttet stangen min noen meter mot høyre og prøvde nytt sted. Tacklet ble lumpet ut og baitrunneren satt på.
Jeg satt å fulgte godt med på stangen i det ene småseien klarte å sprelle uti halvveis i svime. Den lå og plasket i overflaten ett par meter fra land i det en stor mørkbrun skygge stormet opp fra dypet og prøvde å sluke seien anslått til noen få hekto.
KVEITE! Det var det første som slo meg. Det gikk litt fort og den brune skyggen forsvant like fort som den kom. Seien lå igjen. Den sprelte og igjen ser jeg den store skyggen komme under i fra. Samme mørke brunfargen. Nå ser jeg at det ikke er noen kveite, men en stor lyr.
I hast blir karpestangen, en Ron Thompson Tyran Carp 3,5lbs omrigget til passe så heavy friline utstyr. En stor mad cat krok blir knøte rett på shockfortommen og en hel sei blir tredd innpå kroken.
Jeg slenger det 10-15 meter ut og lar det synke.
Sakte med små drag lar jeg det gli inn over mot stedet hvor silhuettene av den store lyren hadde vist seg.
Seien blir fisket omtrent som en jigg innover mot land. Ingen fisk.
Jeg slenger den ut på ny og gjentar det samme. Sakte inn.
Jeg lar den synke litt dypere denne gangen og drar den med en kjapp bevegelse opp over den bratte dype tareskogen som skyter nedover fjellveggen.
Der stuper den fram. En torpedo styrter ut av tareskogen og sluker seien på få sekunder.
Det hele skjer få meter foran meg og er litt av et skue. Jeg gir den ett sekund. To sekund. Pang.
Jeg sitter tilslag og stangen går i neste sekund i en godkjent bøy.
Stor lyr er alltid moro! De er gjerne ikke alltid så utholdende, men byr på en kraftig kamp i noen minutter før de kommer opp med slagsiden i værs.
Snellen hyler i noen sekunder før jeg ser den snur mot tareskogen. Jeg får strammet bremsen enda litt til selv om jeg trodde den var mer enn stram nok fra før.
Etter en kort heftig kamp kommer lyren sigende opp. Jeg får satt kleppen i den og konstaterer umiddelbart at dette må være ny pers.
Den blir veid til småpene 6,100g. Lyr i denne klassen er nok mer vanlig ute i havgapet enn inne i fjordene hvor mitt fiske foregår mest.
Forbedring av persen med 1,200g. Fra 4,900g til 6,100g.
Friline meite på lett utstyr er skammoro!
Nok om denne lyren.
I det jeg poserer med lyren skikker jeg bort på surfstangen som står ute etter havets anakonda.
Jeg registrerer små napp og det tikker sakte på baitrunnen. Krabbe tenker jeg. "Ta ett par bilder til mamma" sier jeg. Jeg ser bort på stangen og ser at nappingen sakte fortsetter. Så forsvinner den,
Krabbe er det som slår meg. Etter et par bilder til går jeg bort til stangen. Jeg følger med på den og det går opp for meg hvordan snøret har beveget seg mot den retningen strømmen går.
Jeg tar med ett opp stangen og gir tilslag. Bom fast. J******* krabber!
Jeg satser på at det kun har satt seg i taren og prøver i ett par minutter å nappe det løs. Det rare under disse to minuttene er at det "løsner" litt og litt. Derfor tror jeg det bare sitter i taren og fortsetter. Jeg lener meg bakpå og drar med all min kraft. Da løsner det skikkelig.
Plutselig drar det til noe sykt. Den karakteristiske fightingen med tunge lange drag som jeg har blitt fortalt at havålen driver med utspiller seg akkurat der og da. Jeg får en viss ide om hva dette kan være. Det er sykt tungt. Jeg legger all press på fisken og pumper. Vil tro agnet lå på tretti-trettifem meters dyp.
Der og da var jeg ganske sikker på hva som befant seg i andre enden av snøret. Hjertet banket. Endelig havål?
Jeg har prøvd en drøss med plasser og fisket litt for mange timer etter havålen inne i fjordene uten nytte. Det er ikke så lett å komme seg ut mot havet på grunn av dårlige bussruter fra her jeg bor.
Jeg kjenner melkesyren komme i armen jeg pumper med. Det gjør rett og slett vondt. Jeg stopper å pumpe i maks et sekund vil jeg tro. Fast. Fisken har klart å rote seg inn i taren. Krise! Jeg legger all vekt på fisken og strammer alt som er mulig å stramme. Jeg lener meg bakpå og presser stangen oppover. Satser alt på at knutene holder.
Jeg får den pumpet den opp de siste meterne og opp kommer det fantastiske synet!
HAVÅL. Jabbadabadujuhu!
Nå kommer neste utfordring: Få den opp.
Når den først kom opp i overflaten var den ganske så lite sterk. Nede i vannet var den et brutalt monster i forhold.
Denne kampen vil jeg huske! Den varte ikke lenge. Akkurat der og da hadde jeg ikke noe begrep om hvor lang tid det gikk. Sekundene gikk sakte når den satt fast.
Jeg får dratt den bortover til et sted hvor det er mulig å få den opp. Jeg hopper ned på neste hylle av svaberget som ligger nede ved sjøen. I det jeg hopper får fisken slakk og får gitt fra seg ett kraftig byks ned i taren.
På nært hold får jeg se hvordan fisken ruller og kveiler seg inn i taren i håp om å unnslippe. Igjen er det dramatisk. Jeg får den heldigvis ut igjen ved å legge press på den for så å gi den slakk til å svømme vekk.
Jeg får den på land. Endelig kan jeg slippe jubelen løs! Den blir tatt opp og lagt på gresset hvor jeg får avkoket fisken. Avkrokningen skjer problemfritt og fisken ser ut til å være frisk og fin.
Jeg får den inn i en stor lang bosspose som er dyppet i vann. Der får den ligge vannrett. Jeg henter to vekter. En mekanisk og en digital. Den mekaniske viser 12,7 kg. Jeg tar den digitale opp og får 12,61 kg opp på displayet. Jadda!
Debuthavål på 12,610 er ikke gale!
Ren fiskeglede!
Etter noen bilder var det på tide å slippe fisken ut igjen.
Fisken så ut til å være i fin kondisjon og krokingen gikk plettfritt.
Tusen takk kjære havål! Håper å se deg om noen år når du er større!
Et par bilder før den gled ut i det store havet igjen. Et fantastisk møte jeg sent vil glemme!
Bittert at jeg ikke fikk tatt med målebånd, men jeg vil anslå at den var rundt 1,5 meter lang.
Art nummer 48 for min del.
Det var utrolig å komme i nærkontakt med denne skapningen og se den svømme ut igjen. Måten de svømmer på er et skue i seg selv.
Etter dette ble det å dra hjem igjen. Sliten og fornøyd.
For en dag!
Helt avslutningsvis må jeg gi en stor takk til Campelen for god veiledning! Og ikke minst alle havålfiskere i vårt langstrakte land som har gitt mye tips og inspirasjon.
En spesiell takk til Kristian på campelen som viste meg stedet!
Takk for meg!
